Noen ganger går plutselig et lys opp for meg. Noen ganger er dette lys som har blinket i lang tid, men som jeg aldri har sett. Noen ganger har jeg sett det, men ikke helt forstått hva det skal bety, eller hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet at jeg er ansvarlig for meg selv, og at ingen andre kan endre livet mitt, men jeg har allikevel holdt fast ved håpet om at psykologen min kan fikse meg. Vell, jeg var hos henne idag, og etter å ha snakket lenge spurte hun meg hva jeg trengte for å komme meg igjennom uken. Svaret mitt var ganske overraskende, både for henne og for meg. Jeg innså at jeg har basert valgene mine den siste tiden bygget på en frykt, en frykt jeg vet er irrasjonell, ikke virkelig, helt tullete, men likefullt utrolig fengslende. Da hun i forrige uke ville kontakte teamet, så sa jeg nei. Ikke fordi jeg ikke ville ha nytte av kontakten, men fordi jeg var redd. Jeg har blitt livredd noe så teit som en diagnose. En diagnose jeg hverken har, eller fyller kriteriene til, men som jeg likefremt er livredd. Jeg er redd fordi jeg kjenner meg igjen i symptomene, og hypokonderen i meg skriker av reddsel. Hva om jeg virkelig passer diagnosen? Jeg er livredd. Det er ikke ofte andre mennesker for et innblikk i hvor mye sykdomstankene preger meg, og denne gangen ble jeg selv overrasket over hvor langt jeg hadde latt det gå.
Uansett, jeg har begynt å ta valg utelukkende fordi de vil motbevise diagnosen. En diagnose hypokonderen i meg har hengt seg opp i, men som jeg selv vet at ikke er riktig. Jeg har gått igjennom kriteriene så mange ganger, og jeg passer virkelig ikke innenfor kriteriene. Men jeg har likheter, og de skremmer meg. Psykologen spurte meg hvorfor jeg var så opphengt i, og redd for denne diagnosen, men jeg kunne ikke gi henne et godt svar. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så fryktelig mye igjen i den, og det skremmer meg. Jeg vil ikke være så syk, og det er jeg heller ikke. Jeg fyller ikke kriteriene, men jeg har mange likhetstrekk.
Så når hun idag spurte om vi skulle kontakte teamet, så sa jeg at jeg ikke lenger klarer å svare på det uten å være opphengt i at det ikke må styrke likheten med den diagnosen. Hun spurte om jeg ville at hun skulle si hva hun mente jeg skulle gjøre, og jeg sa takknemelig ja. Hun sa at hun ville jeg skulle ha ringekontakt med noen, i hvert fall ha muligheten til å snakke med noen, så vi avtalte at jeg skulle ringe henne. Om jeg ikke ringte, så har vi avtalt at hun skal ringe meg, og så diskuterer vi da hva som må til for at helgen skal gå bra. Om situasjonen er som nå så kommer hun til å anbefale at vi kontakter teamet, uten at vi trengte å ha kontakt over lang tid, men bare så jeg kom meg igjennom helgen.
Alt dette fokuset på å holde ut, være sterk, komme meg igjennom uken, helgen, måneden, hva som helst, det har fått meg til å lure på hva vi egentlig håper på. Så jeg spurte henne; venter vi på at tiden skal gjøre dette enklere, eller håper vi at behandlingen skal føre oss frem til et punkt hvor vi kan være enige om at vi er ute av krisen? Først svarte hun at hun absolutt mente at det var behandling, og ikke tiden vi satte vår lit til, men så sa hun at med tiden vil denne krisen bli mindre altoppslukende. Jeg håper hun har rett.
Jeg var full av tanker da jeg gikk ut av kontoret hennes, og på den korte gåturen hjem hadde jeg kommet frem til at jeg skulle klare dette. Jeg skulle la selvmordstankene og skadetrangen skrike så mye de ville, men høre på fornuften og kampviljen, og ta vare på meg selv. Dette varte omtrent i en time, før jeg igjen satt med det skarpeste redskapet jeg noen gang har holdt, i hendene mine.
Jeg kuttet. Ikke dypt, bare ett kutt, men jeg sprakk. De siste ukene har det bygget seg opp, og jeg har prøvd å skyve det vekk, men jo mer jeg tenker på det, jo mer næring gir jeg det, og jeg har latt det ta mer og mer plass. Jeg vet at når skadetrangen bygger seg opp slik den har gjort, så trenger det ikke ende med blod. Jeg vet det, fordi jeg har stått i det før. Jeg har følt at det har bygget seg opp, men jeg har latt det stå på, og jeg har klamret meg til håpet. Jeg har stått i det, og det har etterhvert gått over. Jeg vet at om jeg hadde klart å stå i det, så hadde det gått over denne gangen også. Jeg tapte idag, men det vil ikke si at jeg er nødt til å tape neste gang. Det er viktig å ikke la et nederlag få mer makt enn det i virkeligheten har. Såret er stripset, det har sluttet å blø, og det opp til meg, skal dette få definere meg? Ta valg for meg? Styre meg videre? NEI. Jeg falt en gang, men jeg har reist meg nå. Å falle en gang vil ikke si at alt håp er ute.
Nå sitter jeg her med en sterk ttrang til å snu situasjonen min. Jeg vil så virkelig gjerne at denne krisen skal være over nå, og jeg vet at det bare er meg som står i veien, samtidig som det bare er meg som har muligheten til å velge en annen retning. Den destruktive meg kommer alltid opp med andre måter å skade meg på. Det finnes så mange måter å drive selvsabotering på. Som nå, jeg kunne vært ute å gjort noe bra for meg selv, men jeg har gjemt meg bak en lukket dør i hele dag. Ingenting godt kommer ut av det, og jeg sitter med nøkkelen til å endre dagen. Det er et lite eksempel, men fortsatt ødeleggende. Psykologen vil jeg skal ta vare på meg selv, hun vil at jeg skal vise skadetrangen at jeg kan være snill mot kroppen min. At jeg kan gå tur fordi det er bra for meg, nyte en kopp te, se en morsom film, være sammen med venner, ta vare på meg selv. Fordi jeg fortjener gode ting. Jeg har aldri egentlig følt på at jeg ikke fortjener noe, jeg har igrunnen alltid vist at jeg er like mye verdt som alle dere fantastiske skapninger. Men så innser at jeg ikke er snill mot meg selv. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg er ikke det.
Dette har blitt et ganske langt innlegg, mye lengre enn jeg egentlig hadde trodd jeg skulle skrive. Det jeg prøver å si er at jeg har lyst til å komme meg opp av denne hengemyren. Jeg er lei av å ha det sånn, og jeg vet at det bare er meg som kan snu det. Nå skal jeg lage meg en god, sunn middag, også skal jeg ta vare på meg selv. Jeg håper dere gjør det samme, for dere er virkelig enestående, dere også.