I'm sorry

Jeg har fantastiske venner. En festdag som 17. mai er ikke så fristende når ikke formen er helt på topp, men heldigvis finnes det andre mennesker som ikke har en drepende trang til å stå midt i byn med mennesker og regn helt tett innpå seg. Takk.

Det må sies at formen er bedre nå. Kanskje litt feil, men alt som er vanskelig er godt gjemt, og jeg holder forsvaret oppe så godt jeg kan. Jeg har det greit, og jeg klarer helt fint å være blandt folk og lyder. Jeg går på jobb, er sosial, går i behandling to ganger i uken og holder på å flytte. Det er mye på en gang, men det går greit. Jeg er ganske urolig fordi jeg merker at jeg begynner å merke symptomforrverring hos meg selv, og jeg merker at kroppen mener jeg bør roe ned. Litt synd, for akkurat nå må den bare holde seg fast. Den kan ikke svikte meg nå. Gjør den det, så ligger jeg meg redd ned og melder meg ut av verden.

Siden sist har tristheten blitt til en angstlignende følelse, og jeg er mye redd. Det hele har utviklet seg så fort. Fredag var jeg sammen med venner, også slo angsten ned i meg, og ville bare vekk, men venninnen min holdt rundt meg, og jeg ble. Lørdag prøvde jeg å gå en tur, men jeg var så redd for alle menneskene, og tankene mine, og fantasien min, så jeg tok bussen hjem igjen. Søndag klarte jeg ikke gå ut av leiligheten. Kjæresten kom, og jeg klarte nesten ikke at han så på meg. Det var utrolig vanskelig å være nær han. Mandag var det gruppe, og jeg heldigvis gikk det bedre enn helgen..

Idag skulle jeg snakke med psykologen min igjen. Jeg sitter nok en gang på kontoret hennes, og vi snakker om hvordan det har gått siden sist. Vi snakker om forsvartmekanismer jeg tar i bruk og vi snakker om hvorfor det kanskje har blitt sånn. En setning var nok til å fremprovosere et flashback. Mens hun var tilstede. På kontoret hennes. Og det værste, -jeg synes det er flaut. Jeg sitter der, mister kontakten med rommet og skjelver plutselig, sier at jeg er tilbake dit, mister kontroll over pusten og klarer ikke å fokusere på psykologen, selvom hun sitter rett fremfor meg. Jeg ber henne ta meg vekk derifra. Ta meg tilbake til kontoret, tilbake til tryggheten. Jeg vet ikke om jeg skal grine eller skrike, hun er så langt unna, og jeg klarer ikke å få hendelsene som utspiller seg fremfor øynene mine vekk. Jeg ser den lille jenten, jeg kjenner hennes følelser og smerte, jeg kjenner hvordan det knyter seg, og hvordan jeg føler meg skitten. Jeg vil så veldig vekk derifra, og jeg hører psykologen svakt i bakgrunnen. Hun ber meg se på henne. Spør om jeg kan høre hva hun sier. Ber meg fokusere på henne, eller på esken som står på bordet. Hva som helst, bare jeg klarer å fokusere på kontoret hennes, at jeg klarer å flytte fokus. Jeg prøver å riste synsinntrykkene jeg får ut av hodet mitt, prøver å bringe meg selv tilbake til kontoret. Heldigvis er det å stenge vonde inntrykk ute noe jeg er flink til, og jeg lar blikket kripe fatt i søppelbøtten under pulten hennes. Jeg tvinger meg tilbake, tvinger meg til å se på psykologen, høre på hva hun sier. Etterhver følger pusten etter, og jeg er etter bare noen få minutter tilbake på kontoret.

Det skjedde så fort. Ene sekundet var alt fint, og i det neste var den lille jenten og overgriperen der, rett fremfor meg. Jeg ble så redd, følte meg så liten. Jeg ville så veldig gjerne at psykologen skulle bære meg bort derifra. Jeg følte meg så svak, så forsvarsløs, og nå føler jeg meg bare redd, tom og trist. Jeg har en sterk trang til å forsvinne. De destruktive tankene som kom i helgen har enda ikke forlatt meg, og jeg kjemper imot tankene så godt jeg bare kan. Jeg vet jo at jeg er trygg nå, men jeg er redd. Redd for et nytt flashback, redd for å bli sett på, redd for å være i nærheten av andre. Jeg føler meg så skitten, så ubetydelig. Jeg vil bare vekk herifra. Vekk fra alt det vonde..

Psykologen sitter å ser på meg, og hun sier at hun plukker opp en tristhet. Om tristheten kommer fra meg, eller om det er hennes egen følelse vet hun ikke, men føler jeg meg trist?.. -ja. Og det er rart. Jeg føler meg trist på en måte jeg aldri har gjort før. Den er ikke altoppslukende eller voldsom, men så fryktelig stille og liten. Det er den samme tristheten som psykologen dro frem for to uker siden, den som tilhører den lille og redde jenten. Jeg vet det er rart å lese dette på den måten, men det er slik jeg tolker følelsen, og uansett hvor rart det høres ut, så tror jeg det er riktig. Det spesielle er at den lille jenten sine følelser pleier å være mye kraftigere. De pleier å slå meg i bakken eller tvinge meg i kne, og de bringer alltid med seg så utrolig mye. Den lille jenten kommer gående med et teppe på slep, og oppå teppet sitter alle tingene jeg ikke vil kjenne på, men hun tar de med seg, for hun trenger å bli sett, og hun trenger å bli hørt. Nå har hun altså lagt igjen teppet sitt, eller ristet av alt hun pleier å dra med seg, for nå er tristheten kommet uten følge av noe annet. Jeg er bare trist. Trist fordi alt er håpløst, trist fordi det er to dager til det er et halvt år siden 11. november, som var dagen jeg ble lagt inn for første gang, trist fordi alt jeg har prøvd det siste året har ført meg hit, og trist fordi jeg føler jeg mister det jeg har nå også. Jeg er bare trist. Jeg er føler meg trist når jeg er på vei til steder, for jeg er så sliten og lei at jeg ikke klarer å glede meg over ting, og jeg føler meg trist på vei bort fra steder, for jeg vet at jeg nok en gang er aleine igjen. Meg og tristheten. Jeg tror aldri jeg har vært trist på denne måten før. Den ligger bare i bakgrunnen hele tiden, men den er der, konstant.

Idag så jeg et lite svart vesen på kontoret til psykologen, som hun selvfølgelig oppdaget. Ikke fordi hun også kunne se det, men fordi hun oppdaget at jeg gjorde det. Jeg forklarte at jeg vet at det egentlig ikke er der, men at jeg er sliten. På mandag så jeg asfalten fremfor meg bølge opp og ned. Jeg satt å ventet på bussen, og alt annet er helt klart og tydelig fremfor meg, men noe stemte ikke med logikken. Asfalt kan ikke bølge slik den gjorde, men jeg så det med mine egne øyne. Asfalten bølget, og jeg studerte den der den bevegde seg opp og ned. Logikken vet det er feil, men øynene ser det helt klart og tydelig. Jeg er redd for hva som skjer i det øyeblikket jeg ikke klarer å si til meg selv med logikken at det ikke er virkelig. Hva skjer da?

Så sent som igår kastet jeg den ut av huset, og jeg var stolt. Jeg følte meg bra, og strålte av håp. Idag ville jeg gledelig ha ønsket barberbladene inn igjen om de banket på døren. Heldigvis gjør de ikke det, og heldigvis vet jeg bedre enn å løpe etter nye. ALDRI MER. Det finnes ikke "en gang til", "bare litt" eller "en siste gang". Den måten å takle ting på er ikke bra for meg, ikke for noen, og jeg kan ikke lure meg til å tro på skadetrangen uten at jeg føler at jeg skuffer meg selv. Dette er et innlegg først og fremst til meg selv, som en påminnelse om at jeg ikke skal la skadetrangen vinne, og en liste med alternativ når skadetrangen har grepet tak i meg. Felles for dem alle er at i stedet for å skade meg, skal jeg ta vare på meg selv, og være god mot kroppen min.

1. Gå ut. Bare gå. Men husk å ha et mål, og husk at du skal hjem igjen også. Ikke løp ut av huset uten at du er trygg på deg selv og sikker at du kommer deg hjem igjen.

2. Drikk te. Og nyt den. La deg selv få noen minutter uten stress og mas. Dette er dine minutter, og du skal bare slappe av.

3. Tren. Styrke eller kondisjon, spiller ingen rolle, bare tren. Det vil kjennes bra ut seinere.

4. Vær sosial. Finn på noe gøy sammen med noen andre. Både de og deg har godt av å le litt sammen med andre. Eller grine, alt etter som.

5. Ta en lang dusj. Uansett hvor sliten du er, så har du godt av å føle deg nydusjet og ren. Bruk lang tid og plei din slitne kropp.

6. Les en god bok. Dykk inn i en annen verden og la ordene føre deg vekk fra alt som er vondt.

7. Pust. Dype åndedrag. Sperr verden ute, og konsentrer deg om å puste ordentlig.  

8. Lag mat. Sunn og god mat som er bra for deg. Lek deg på kjøkkenet og bruk deilige grønnsaker og herlig frukt.

9. Husarrest/sofaarrest. Bli der du er. Ikke forlat sofaen om du ikke er trygg på deg selv. Tar det hele natten, så har du tepper der, og du dør ikke av en natt på sofaen.

10. Tenk positivt. Og realistisk. Bare fordi du føler at verden går under, så vil det ikke si at det er sant. Og om skadetrangen og selvmordstankene ikke vil gå vekk: Utsett. En time, en dag, en uke. Det går over. Alt kommer til å gå bra.

Sist psykologtime startet et stadig voksende kaos i hodet mitt, idag var jeg enda en gang innom, for å få påfyll, for å doble, triple, tidoble kaoset. Jeg har følt på følelser jeg ikke viste jeg hadde, og jeg har krampegrått og ristet av de mest smertefulle minnene. Jeg jobber med meg selv, på fulltid, hele tiden. Samtidig jobber meg og kjæresten med temaene nærhet og intimitet. Det er vanskelig. Å være utsatt for overgrep for så mange år siden har fortsatt så mange ettervirkninger. Og det gjør vondt. Heldigvis finnes det en knapp som kan ta vekk alt dette. TRYKK HER

Også har jeg bestemt meg for å gi slipp på selvskadingen. Jeg kaster alt. Barberblader, knivblader, strips, bandasjer, plaster, teip, rensevann. Ja, alt. Rett i bosset. Ingen vei tilbake. Jeg er ferdig med det. ALDRI MER.

(hvorfor er det så mye vanskeligere enn det høres ut som?)

Etter mandagen var jeg helt utslitt. Så mange kamper som var kjempet, og til slutt tapt. Jeg var sliten, og det var en liten og redd jente som gikk inn på psykologens kontor. Vi snakket om helgen, hvorfor den hadde gått bra, og hvordan jeg hadde følt det lettere. Hun var glad jeg hadde hatt fremgang. Så snakket vi om mandagens gruppe, og hvorfor den hadde vært så vanskelig for meg. Jeg fortalte om hjelpeløsheten, og at jeg igjen har mistet troen på at jeg noengang vil komme meg ut av dette. Jeg fortalte om hva håpløsheten egentlig betyr, og hvilke følelser som ligger bak, og psykologen, som den flinke damen hun er, spør om håpløsheten er barneskole-Kjersti sin følelse.

Jeg vet at det finnes deler av meg som ikke har fått utvikle seg slik de egentlig skulle, og at jeg har sider ved meg som hører til en tid som er forbi. Den lille og redde Kjersti som fortsatt er midt oppi vold, trusler, overgrep og taushet, jeg bærer henne med meg. Henner følelser er blandet med mine, og jeg må lære meg å kjenne de igjen, og å trøste den lille jenten som er redd. Jeg må fortelle henne at det er over nå, og at jeg, som voksen, skal passe på oss og aldri la noe vondt skje oss igjen.

Det var en vanskelig time, for med en gang psykologen skal si noe til den lille jenten, så havner jeg midt oppi det. Jeg kjenner på alle følelsene, jeg kjenner hender på kroppen min, og jeg er like redd, like fanget og like aleine som den lille jenten. Det er en helt forferdelig opplevelse, og psykologen prøvde å si til både meg og den lille jenten at vi er trygge der inne på kontoret, at faren er over, og at hun er der. Hadde det ikke vært for at menneskelig kontakt er så vanskelig for meg, så skulle jeg ønske jeg kunne krype opp på noens fang og bli strøket over ryggen til ubehaget gikk over. Jeg synes det er fryktelig vanskelig å kjenne på alle følelsene, og jeg synes det er utrolig trist å oppdage gang på gang hvor mye av den lille jenten jeg bærer med meg.

Den lille jenten spurte den snille damen med en sjelvende stemme om damen kunne si at alt kom til å gå bra. Hun trengte å høre det, selv om det ikke ville endre noe, så trengte hun å høre det. Damen så på jenten, og med en varm stemme sa hun at alt kom til å gå bra. Så snudde hun seg til den andre jenten, hun som er mye eldre, og mye mindre redd, og sa at hun gjorde alt som hun kunne. Hun møtte til timene, jobbet med seg selv, utfordret, våget, kjente på. Med tiden kom følelsesvinduet hennes til å bli større, og alle verdens følelser ville ikke være så skumle. Hun ville lære å tåle mer og mer, og ved hjelp av behandlingen kom hun til å klare seg. Damen forsikret dem begge to om at det kom til å gå bra, for damen hadde sett det så mange ganger før. Det kommer til å gå bra.

Nå er jeg helt slått ut. Han jeg leier hos har truet med å kaste meg ut, og jeg klarer ikke bry meg. Det er en måned til jeg skal flytte, og akkurat nå klarer jeg ikke å være den Kjersti som har overskudd til å vaske etter hans naziregime. Vil han kaste meg ut, så får han heller gjøre det da. Jeg bryr meg virkelig ikke. (jo det gjør jeg)

Håløshet, skadetrang, mørke tanker, -gå deres vei. Jeg vil ikke ha dere. La meg være. La meg sove.

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at alt går bra, men det kan jeg ikke. Det gikk bedre, en stund, men så sprakk jeg enda en gang, og sitter nok en gang med strips på kroppen. Dette er ikke bra. Håpløsheten slo ned i meg, og denne gangen vet jeg hva som utløstn det også. Gruppen var fryktelig vanskelig. Temaet var "Tilknytning og mentalisering", som vil si at vi snakket om hvordan familien fungerte da vi vokste opp, hvordan vi som barn nølte, var redde, skjulte, gjemte oss, eller overdrev, fordi vi var usikre på hvordan tilknytningspersonene ville reagere, fordi vi var redde for straff eller avvisning. Vi snakket om hvordan vi hadde tatt med oss dette inn i voksen alder, og vi snakket om ting vi synes er vanskelig å snakke om med nære forhold. Det var tungt og vanskelig for oss alle. For første gang på gruppen var det noen som gren, og de jeg møtte etter gruppen fortalte at de også synes det var et vanskelig møte. Hvem som helst hadde følt at dette var ubehagelig å snakke om. For meg fremkalte alle disse temaene håpløsheten. Når fortid, nåtid og fremtid blir dradd ut til en lang tidslinje som skal studeres, så føler jeg at fortiden og nåtiden ødelegger så mye, jeg går ikke på skole, jobber bare noen dager i uken, skal akkurat til å flytte hjem igjen til foreldrene mine, har vært innlagt på psykehus, har prøvd å ta livet av meg, og nå sitter jeg har, med kutt på kroppen min. Jeg føler meg ødelagt, og jeg føler at alt er håpløst.

Det gikk bedre en stund. Helgen var fylt av gjøremål fordi jeg hadde lyst, og ikke fordi jeg måtte holde meg opptatt så ikke tankene skulle dra meg ned i mørket. Det var lettere noen dager, jeg løy ikke da jeg snakket med psykologen på fredag og fortalte at helgen skulle jeg klare meg selv, selvom hun egentlig var klar til å ringe teamet. Det gikk bedre, men nå går det ikke så bra. Jeg skal snakke med psykologen i morgen. Jeg vet ikke hva jeg skal si, eller hva jeg skal gjøre. Håpløsheten gjør så vondt, så fryktelig vondt.

Noen ganger går plutselig et lys opp for meg. Noen ganger er dette lys som har blinket i lang tid, men som jeg aldri har sett. Noen ganger har jeg sett det, men ikke helt forstått hva det skal bety, eller hva jeg skal gjøre med det. Jeg vet at jeg er ansvarlig for meg selv, og at ingen andre kan endre livet mitt, men jeg har allikevel holdt fast ved håpet om at psykologen min kan fikse meg. Vell, jeg var hos henne idag, og etter å ha snakket lenge spurte hun meg hva jeg trengte for å komme meg igjennom uken. Svaret mitt var ganske overraskende, både for henne og for meg. Jeg innså at jeg har basert valgene mine den siste tiden bygget på en frykt, en frykt jeg vet er irrasjonell, ikke virkelig, helt tullete, men likefullt utrolig fengslende. Da hun i forrige uke ville kontakte teamet, så sa jeg nei. Ikke fordi jeg ikke ville ha nytte av kontakten, men fordi jeg var redd. Jeg har blitt livredd noe så teit som en diagnose. En diagnose jeg hverken har, eller fyller kriteriene til, men som jeg likefremt er livredd. Jeg er redd fordi jeg kjenner meg igjen i symptomene, og hypokonderen i meg skriker av reddsel. Hva om jeg virkelig passer diagnosen? Jeg er livredd. Det er ikke ofte andre mennesker for et innblikk i hvor mye sykdomstankene preger meg, og denne gangen ble jeg selv overrasket over hvor langt jeg hadde latt det gå.

Uansett, jeg har begynt å ta valg utelukkende fordi de vil motbevise diagnosen. En diagnose hypokonderen i meg har hengt seg opp i, men som jeg selv vet at ikke er riktig. Jeg har gått igjennom kriteriene så mange ganger, og jeg passer virkelig ikke innenfor kriteriene. Men jeg har likheter, og de skremmer meg. Psykologen spurte meg hvorfor jeg var så opphengt i, og redd for denne diagnosen, men jeg kunne ikke gi henne et godt svar. Jeg tror det er fordi jeg kjenner meg så fryktelig mye igjen i den, og det skremmer meg. Jeg vil ikke være så syk, og det er jeg heller ikke. Jeg fyller ikke kriteriene, men jeg har mange likhetstrekk.

Så når hun idag spurte om vi skulle kontakte teamet, så sa jeg at jeg ikke lenger klarer å svare på det uten å være opphengt i at det ikke må styrke likheten med den diagnosen. Hun spurte om jeg ville at hun skulle si hva hun mente jeg skulle gjøre, og jeg sa takknemelig ja. Hun sa at hun ville jeg skulle ha ringekontakt med noen, i hvert fall ha muligheten til å snakke med noen, så vi avtalte at jeg skulle ringe henne. Om jeg ikke ringte, så har vi avtalt at hun skal ringe meg, og så diskuterer vi da hva som må til for at helgen skal gå bra. Om situasjonen er som nå så kommer hun til å anbefale at vi kontakter teamet, uten at vi trengte å ha kontakt over lang tid, men bare så jeg kom meg igjennom helgen.

Alt dette fokuset på å holde ut, være sterk, komme meg igjennom uken, helgen, måneden, hva som helst, det har fått meg til å lure på hva vi egentlig håper på. Så jeg spurte henne; venter vi på at tiden skal gjøre dette enklere, eller håper vi at behandlingen skal føre oss frem til et punkt hvor vi kan være enige om at vi er ute av krisen? Først svarte hun at hun absolutt mente at det var behandling, og ikke tiden vi satte vår lit til, men så sa hun at med tiden vil denne krisen bli mindre altoppslukende. Jeg håper hun har rett.

Jeg var full av tanker da jeg gikk ut av kontoret hennes, og på den korte gåturen hjem hadde jeg kommet frem til at jeg skulle klare dette. Jeg skulle la selvmordstankene og skadetrangen skrike så mye de ville, men høre på fornuften og kampviljen, og ta vare på meg selv. Dette varte omtrent i en time, før jeg igjen satt med det skarpeste redskapet jeg noen gang har holdt, i hendene mine.

Jeg kuttet. Ikke dypt, bare ett kutt, men jeg sprakk. De siste ukene har det bygget seg opp, og jeg har prøvd å skyve det vekk, men jo mer jeg tenker på det, jo mer næring gir jeg det, og jeg har latt det ta mer og mer plass. Jeg vet at når skadetrangen bygger seg opp slik den har gjort, så trenger det ikke ende med blod. Jeg vet det, fordi jeg har stått i det før. Jeg har følt at det har bygget seg opp, men jeg har latt det stå på, og jeg har klamret meg til håpet. Jeg har stått i det, og det har etterhvert gått over. Jeg vet at om jeg hadde klart å stå i det, så hadde det gått over denne gangen også. Jeg tapte idag, men det vil ikke si at jeg er nødt til å tape neste gang. Det er viktig å ikke la et nederlag få mer makt enn det i virkeligheten har. Såret er stripset, det har sluttet å blø, og det opp til meg, skal dette få definere meg? Ta valg for meg? Styre meg videre? NEI. Jeg falt en gang, men jeg har reist meg nå. Å falle en gang vil ikke si at alt håp er ute.

Nå sitter jeg her med en sterk ttrang til å snu situasjonen min. Jeg vil så virkelig gjerne at denne krisen skal være over nå, og jeg vet at det bare er meg som står i veien, samtidig som det bare er meg som har muligheten til å velge en annen retning. Den destruktive meg kommer alltid opp med andre måter å skade meg på. Det finnes så mange måter å drive selvsabotering på. Som nå, jeg kunne vært ute å gjort noe bra for meg selv, men jeg har gjemt meg bak en lukket dør i hele dag. Ingenting godt kommer ut av det, og jeg sitter med nøkkelen til å endre dagen. Det er et lite eksempel, men fortsatt ødeleggende. Psykologen vil jeg skal ta vare på meg selv, hun vil at jeg skal vise skadetrangen at jeg kan være snill mot kroppen min. At jeg kan gå tur fordi det er bra for meg, nyte en kopp te, se en morsom film, være sammen med venner, ta vare på meg selv. Fordi jeg fortjener gode ting. Jeg har aldri egentlig følt på at jeg ikke fortjener noe, jeg har igrunnen alltid vist at jeg er like mye verdt som alle dere fantastiske skapninger. Men så innser at jeg ikke er snill mot meg selv. Hvorfor vet jeg ikke, men jeg er ikke det.  

Dette har blitt et ganske langt innlegg, mye lengre enn jeg egentlig hadde trodd jeg skulle skrive. Det jeg prøver å si er at jeg har lyst til å komme meg opp av denne hengemyren. Jeg er lei av å ha det sånn, og jeg vet at det bare er meg som kan snu det. Nå skal jeg lage meg en god, sunn middag, også skal jeg ta vare på meg selv. Jeg håper dere gjør det samme, for dere er virkelig enestående, dere også.

Nå har jeg reist tilsammen i over 12 timer på ett og et halvt døgn. Jeg har brukt så mye tid på å forflytte meg, for å komme meg vekk, for å unngå en situasjon jeg allikevel har vært midt oppi. For å slippe legevakten. For å komme meg igjennom helgen uten å skade meg. Men jeg innså noe når jeg lå på gulvet å gren i natt. Jeg lå i fostersstilling og det eneste som surret i hodet mitt var destruktive tanker, og et ønske om å kunne dra på legevakten. Ironisk hvordan jeg dro for å slippe det, men ender opp med å ønske jeg kunne dra dit. Jeg innså at jeg har vendt meg til tryggheten ved å ha en åpen dør. At jeg uten å ha brukt muligheten, allikevel har følt meg trygg i vissheten om at hjelpen er der. At jeg har klart å bli avhengig av den tryggheten. Og det gjør vondt. Veldig vondt. Nå kommer den vanskeligste delen av helgen. Nå er jeg tilbake i Bergen, og jeg må stå på egne bein. Jeg vil virkelig ikke måtte få hjelp til å klare dette. Jeg vil virkelig få det til selv.