I'm sorry

Min lille venn Tinnitus har vært ved min side i noen uker nå, og vi har begynt å krange litt. Litt, som i drapsforsøk og terrorisering. Men den kommer bare i perioder. Stress-tinnitus og stress-svimmelhet, finnes det? Er uansett sliten av den dumme ringingen. Nei, det er ingen hjemme oppi hodet mitt, slutt å ringe! Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I dag får jeg middagsbesøk av søsteren min. Skal bare gå noen timer først.

Hvis noen andre har en annen overlevelsesmetode, så vær så snill og skriv i kommentarfeltet! Er sliten i beina og lei av å trave rundt i timesvis.

Ville bare spre litt optimisme på en fin morgen. Skadetrangen leker seg i hodet mitt, og den vrir og vender på løftet jeg har gitt meg selv, "bare en gang, bare litt, på et sted det ikke vil være synlig, hva som helst!?!" skriker skadetrangen, og jeg er nesten så lettlurt at jeg faller for det, nesten, men ikke helt. Heldigvis.

Så ja, skal opp på skolen og.. slutte. Haha, ja. Gjøre det offisielt liksom. Lurer på om jeg skal endre bosted på facebook til Texas og se om folk forstår humoren, for her er det TEXAS hele dagen! hoho. Kjeder meg litt jeg.. Er på vei ut på tur, igjen, jeg kommer til å bli kjempesprek jeg. Igår ble hele leiligheten vasket, alle vinduene vasket, flisene på badert skrubbet, og skapet mitt ryddet. Selvfølgelig gikk jeg på tur også, alltid tur. Masse tur. Går i flere timer jeg..

De automatiske tankene kommer så fort, noen ganger får jeg ikke tid til å engang registrere dem før de har brast rett inn i hjernen min og slått seg ned. Jeg ser ut av vinduet, og solen skinner som bare en bergenssol kan skinne, og min automatiske tanke er: "For en fin dag å dø på!".. Det er feil! Bort med tanken! "Det er en fin dag å leve på", er det rette å tenke, ikke det andre. Når jeg så skal planlegge dagen, så kommer alltid tanken: "Idag kan du la skadetrangen få vinne, bare en liten stund, en halvtime eller noe".. Igjen, FEIL. Selvfølgelig er det ikke slik det skal være, tanker som: "på en fin dag som dette kan jeg gå på en herlig fjelltur, eller dra til byn med venner", det er slike tanker jeg burde ha som automatiske tanker. De gangene jeg innser at jeg ikke har en eneste avtale på noen dager er allikevell de skumleste: "Ta livet av deg nå, så er det ingen som kommer til å savne deg de første dagene, så kan du forsvinne sporløst".

Jeg vet ikke hva jeg skal si til det engang.. En del av meg er så sliten av dette, en del av meg tror virkelig ikke på at dette noengang vil gå bedre, og en del av meg synes det er en god plan.. Men jeg vet det er galt. Jeg sliter bare mye mer å fylle de dagene med noe positivt. Som regel ender jeg opp aleine, eller totalt motsatt, at jeg ringer alle og avtaler alt, og jobber hele tiden, og bare prøver å drepe tomrommet i kalenderen med så mange avtaler jeg kan. Nå nærmer jeg meg et slikt tomrom, og vinmonopolet, piller, selvskading, selvmord, å stikke av, dra langt vekk, forsvinne, det er alt jeg klarer å komme opp med.. Det er slitsomt, og det er vanskelig, men jeg vet at jeg har et mål å komme meg skadefri og levende til farmoren min sin bursdag, så jeg holder så godt jeg kan fast i den datoen. Hva som skjer etterpå får vente til den tid kommer, jeg bare håper at jeg har gitt meg selv nok tid til å komme meg litt mer opp av dette. Tiden leger alle sår? Det er lov å håpe, er det ikke?

Med leiligheten som base, har jeg blitt en kriger i et ukjent terreng. Gatene virker lengre, husene høyere, menneskene større, og lydene mer skrikende. Men det går på en måte greit, jeg er forberedt på å måtte gå lenger, kjempe hardere, og være sterkere. Det værste er på mange måter stillheten som kommer etter slagene. Lyden av solen som går ned og mørket som kommer er knusende mot huden min.

Jeg innser at handlingen som jeg trodde ville sette meg fri, i virkeligheten har blitt et fengsel. Men jeg vet at det ikke trenger å være slik. Jeg vet at jeg har makten til å sette meg selv fri, jeg finner bare ikke ut hvordan, eller hvor jeg skal gjøre av meg i ettertid. Så jeg gjør mitt beste. Jeg sover, står opp, spiser, og går ut i verden, ut til en ny dag, og jeg prøver å tenke positivt. Ting kunne vært mye verre, og det kommer til å ordne seg til slutt. Det begynner å gå opp for meg at jeg ikke skal dø, og det er utrolig skremmende, men det er godt. Suicidalitet er på noen måter det samme som å være dødssyk, bare at det er så langt unna hverandre det går ann. Nå er det på tide å reise seg, børste av seg alt dritt som har skjedd og gå videre. Fortiden kan ingen endre, men det er tross alt opp til meg hvor mye den skal få påvirke meg. Jeg skal klare meg, jeg skal komme meg tilbake, og jeg skal bli en bedre versjon av meg selv.

Dette er alt jeg noengang har fryktet. Jeg er helt aleine, og jeg klarer det ikke. Tårene renner, og jeg vrir meg i smerte. Hvordan skal jeg overleve dette?

Jeg sluttet nettopp i ene faget mitt, og dermed er jeg ikke lenger en fulltidsstudent, som betyr at jeg må ta opp fag til neste år, at jeg mister stipend og at jeg mister klassen min. Vet helt ærlig ikke om det var en så veldig god ide, men det føles godt. Det føles som om noen har løftet meg høyt opp i luften, og at lungene har problemer med å tilpasse seg oksygeninnholdet, og at høyden gjør at det kribler i magen og jeg føler meg vektløs. DETTE kan bli et stort og stygt fall! Nå er det faktisk flere argumenter for å slutte å studere for i år, enn det er for å fortsette studiet. Jeg tror kanskje jeg akkurat har gravd min egen grav.. Eller så har jeg gravd meg akkurat stor nok plass til at jeg kan få hvile og komme meg på beina igjen. At jeg har gitt meg plass til å være psyk, og plass til å bli frisk igjen. Dette kan gå begge veier. Jeg er litt redd for at jeg uansett kommer til å gå på en smell.

Dette føles veldig rart. Jeg har aldri før gjort noe sånt. Slutte på studiet, uten å snakke med familien eller venner først? At jeg gjør noe sånt, noe så uventet, noe så grunnleggende feil, -det føles godt. Jeg vet jo jeg er herre over eget liv, men dette er et valg jeg tar helt uten å tenke på noen andre enn meg selv. Uten å tenke på forventninger fra noen andre. Jeg tror kanskje jeg bare slutter helt. Jeg har god tid (med mindre jeg tar livet av meg). Dette var kanskje ikke verdens mest gjennomtenkte handling. Å slutte i det faget er allerede gjort. På mandag skal jeg snakke med rådgiveren igjen, og da tror jeg at jeg forteller at jeg slutter på studiet. Jeg kommer til å savne klassen..

Vandring i flere timer. Husarrest i sofaen. Kveldsmedisin. Skadetrang til tusen. Er redd jeg ikke kommer meg bort til sengen. Enda en natt på sofaen? Jeg er så sliten. Jeg leser. Masse. Side opp, side ned. Jeg vil bare klare å holde fast på tanken om at ting blir bedre. Det høres så lett ut, men det er så vanskelig.

(takk for at du viste meg sangen, Ulrikke)

Igår klarte jeg å se fremover, idag klarer jeg det ikke. Jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Hvor går jeg når ingen steder er trygge? Jeg må klare meg selv, jeg kan ikke falle sammen nå. Jeg må jo bare mestre, har jeg noe valg?.. Men jeg er så sliten, så sliten..

Dagene kan oppsummeres med ett ord: gnagsår. Jeg er sliten nå. Veldig sliten. Og utrolig lei av dette. I så lang tid har psykdom vært en så stor del av meg. Men jeg er ikke psykdom, og det finnes lyspunkter, selv om de føles langt borte. Jeg har en fantastisk søster, en familie som er glade i meg, venner som bryr seg om meg, en hund som sprer glede overalt, en jobb jeg trives i, en klasse som godtar meg, et sted å bo, mat på bordet, og ja, dere ser tegningen..

Det er ikke et alternativ å ikke klare dette. Det er ikke opp til meg om jeg skal leve eller om jeg skal dø. Jeg merker at jeg nærmer meg et veiskille. Å kjempe imot meg selv fungerer ikke i lengden, så jeg må finne en måte å fokusere styrken mot de tingene jeg ikke har godt av. Jeg vil snakke med skolen så jeg kan ta noen fag i år, og noen til neste år, og dermed miste klassen min, men få en ny til neste høst. Når sommeren kommer vil jeg flytte vekk fra kollektivet jeg bor i, og jeg skal dra på ferie aleine. Idag er første dag på evighheter at jeg klarer å tenke fremover uten at angsten for å overleve dette tar over. Jeg skal overleve dette, og jeg skal klare å komme meg på beina igjen. Med tiden til hjelp skal jeg nedkjempe alt det vonde. Men først skal jeg sove.

Jeg har en sjelvende følelse av at dette kommer til å rase i hodet på meg snart. At denne tilstanden som jeg befinner meg i kommer til å falle sammen ved første vindkast. Men hva kan jeg gjøre? Så jeg går. Og går. Og går.

Nå er jeg aleine igjen, og jeg vet ikke helt hva jeg tenker om den saken. Akutteamet har sitt å drive med, psykologen har sitt, og jeg har mitt. Joda. Jeg er så lei av dette. Jeg vil så veldig gjerne mestre. Det er bare ikke nok. Det er liksom aldri nok..